tirsdag 24. februar 2015

Sosiale medier - bare et gode?


De siste dagene har jeg opprettet konto både på twitter og instagram. Facebook stod også på programmet, men der er jeg, som mange andre, allerede kjent. Men tips var det likevel flust av i forelesningen på studiet, bl.a. dette med å slette seg fra gruppene. Instagram og twitter har jeg ikke fått helt dreisen på ennå.

På facebook har jeg vært medlem av forskjellige grupper de siste årene. Liker at det finnes mulighet for lukkede grupper. Her kan det sendes melding og spørsmål om det blir trening i kveld eller deles bilder fra siste familiemiddag.  Jeg har ikke vært så fan av dette med innsyn for alle. Derfor har jeg heller ikke vært så aktiv på facebook. Men siden jeg oppdaget de lukkede gruppene, ser jeg mange positive muligheter for å få gitt alle medlemmene av gruppa beskjed samtidig.(så sant alle er på fb, vel å merke!)

Alle er nemlig ikke det, og velger bevisst å holde seg unna, enten pga jobbsituasjonen eller at de ikke vil bruke så mye tid på det. Det er en real sak som må respekteres. Når en snakker om fordelene ved fb, må en jo også reflektere over de negative aspektene. For en tidstyv! Hørte akkurat på nyhetene at foreldre ikke har tid til å se egne barn, og at helsesøster anbefalte alle voksne å sette av minst 15 minutter pr. dag til dette. Er det sosiale medier som vinner i kampen om tiden i familien? Og hvilken nytte har vi egentlig av å se på skrytebilder fra barn, barnebarn, turer og flotte naturbilder? Artig, eller gir det heller en bismak av misunnelse eller mindreverdighetskompleks ved at det ser ut som alle andre fikser det meste?

Jeg har ingen svar, men skulle veldig gjerne hatt noen av mine mange "venner" på kaffebesøk av og til. Og hvem skulle ikke det?

Antakeligvis må jeg selv ta første steget. Men kan jeg regne med gjenbesøk? Da må vi klare å logg oss av innimellom. Tar vi utfordringen og prioriterer annerledes?

Synspunkter?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar